Hvordan få mest mulig ut av traume-behandling?

Hva er det som gjør at noen lykkes med traume-behandling, mens andre sitter fast i årevis? #utavloopen Fordi du skal slippe å ha flaks for å komme deg ut av traume-loopen.

Hvordan få best mulig traume-behandling?

Hva kan vi lære av Adrian?

I følge helsenorge.no skal «Nasjonale pasientforløp for psykisk helse og rus skal gi deg som pasient et behandlingsforløp som er helhetlig og forutsigbart, uten unødvendig ventetid. Du skal få medvirke i din egen behandling og den skal evalueres underveis.»

For mange av oss høres dette ut som utopi. Hvem har egentlig mottar helhetlig og forutsigbar behandling, uten unødvendig ventetid? Hva er egentlig «unødvendig ventetid». Hvem er det som avgjør hva som er forutsigbart? Jeg hører utallige historier fra mennesker som føler seg som kasteball i et system de ikke forstår. Kanskje har du det også sånn. Eller, om du er heldig og har litt flaks, har du fått et forutsigbart behandlingsforløp der du føler at du har kontroll. 

På mange måter er vi veldig heldige her i Norge. Vi har nesten gratis helsehjelp og alle har i teorien rett til lik behandling. Men dette kommer likevel med en prislapp. En ting er vente-tiden. Men en annen ting som mange ikke tenker over er hva gratis gjør med hvordan vi tar imot den hjelpen vi får. Og dette er faktisk en av de tingene vi kan gjøre noe med selv. 

Når jeg tok utdannelsen min innen lydproduksjon, betalte jeg 110 000kr i året i skolepenger. Pluss bo og reise ugifter osv. Ved å ha investert så mye penger, måtte jeg bare gi jernet. Jeg tilbrakte helger, kvelder og ferier på skolen, for å få mest mulig igjen for pengene. 

Skolens statistikker viste tydelig at de som betalte skolen selv, jobbet mer og hadde større sjanse for å lykkes enn de som fikk skolen betalt av andre. 

Men der var ett unntak. Der var en i klassen min som fikk skolepengene betalt av NAV. Vi kan kalle han Adrian. Og Adrian tenkte annerledes. «Denne sjansen får jeg aldri igjen» tenkte Adrian. Derfor jobba han som en helt og hadde det ikke vært for vekterne som kasta han ut kl 12 om kvelden, hadde han sikkert overnatta der.  

Kan du være litt som Adrian når du tar imot behandling? Kan du tenke at, denne sjansen får jeg kanskje ikke igjen? Jeg må bare hoppe i det og gi jernet. Jeg bestemmer meg for å være best mulig forberedt til behandlingstimen. Jeg skal jobbe godt mellom timene og kanskje spør behandler om hva jeg kan gjøre for å få mest mulig ut av behandlingen. 

Det betyr ikke at du skal gjøre mer enn du greier, eller at du skal leke superhelt. Men en liten endring i hvordan du tenker om din behandling kan ofte gjøre underverker. Prøv å vær litt Adrian. Lykke til!